Tilstedeværelse

I mange år, mye før jeg ble syk og begynte reisen min med MediYoga, har økt tilstedeværelse vært noe jeg har lengtet etter. Sårt.

Helt fra jeg i livssynsfaget på Grorud skole som 10-åring hadde en lærer som tok oss med inn i meditasjonens verden, har opplevelsen av tilstedeværelse vært noe som har føltes som selve meningen med livet.

I en alder av 32 år lærte jeg meg en nydelig form for meditasjon som kalles "ascension" og ble samtidig medlem av en organisasjon som lærte bort denne formen for meditasjon.

Årene som fulgte var jeg aktiv på lokale meditasjonsmøter, dro på retreater og mediterte fast hver dag, helst minst en time. Jeg hadde fantastiske, ubeskrivelige opplevelser av tilstedeværelse, og en nydelig fellesskapsfølelse med de andre i organisasjonen.

Samtidig var det noe som manglet...

Noe som jeg etter jeg kom borti MediYoga har skjønt mer av hva er...

Enkelt sagt; jording!

På meditasjonsretreater i Spania møtte jeg flere lærere som nesten svevde over bakken, som drømte seg bort i opplevelsen, men ikke virket som de hadde noe kontakt med hverdagen og virkeligheten. Og verktøyene, nydelige og effektive som de var når jeg var i en tilstand der det var lett, opplevdes mest effektive når jeg allerede var rolig og kunne sitte og nyte meditasjon i timesvis uten å bli rastløs.

Vel hjemme, når hverdagen noen ganger var på sitt tøffeste, tankekjøret gikk i 100 og bekymringene gjorde at jeg lå våken i timesvis, føltes meditasjonen vel så mye som en heftig slåsskamp med tankene.

 

Jeg er evig takknemlig for å ha lært meg disse verktøyene og fått opplevelsene som jeg fikk med denne meditasjonen og menneskene rundt, men jeg er også veldig veldig takknemlig for at jeg brøt ut av et miljø som prøvde å lære meg at meditasjon kunne løse alt. At hvis jeg bare mediterte mange nok timer ville problemene og bekymringene mine løse seg opp som noe jeg i etterkant kun kan beskrive som rosa skyer.



Så ble jeg alvorlig syk, ble kjent med MediYoga og startet skritt for skritt veien min med å bygge opp igjen kroppen fra godt på minussiden. 

Lenge hadde jeg min tidligere fascinasjon for meditasjonen på en god armlengdes avstand, passe skeptisk, etter å ha brutt med organisasjonen og fått et par reality-checks på den nesten litt sekt-lignende strukturen og sprekker i idyllen som hadde dukket opp en etter en. Min nye lidenskap dreide seg nå om kunnskap om kroppen og nervesystemet. Faktabasert. Forskningsbasert. Anatomi og fysiologi. Kunnskap om pustemuskulatur, vagusnerven, fysiske øvelser og alt dette håndfaste som kan hjelpe kroppen i balanse.

Og alt som luktet av spiritualitet uten en god dose jording fikk motstanden i meg til å sette seg på bakbeina.


Men etter flere år med MediYoga kjenner jeg nå at en ny tilnærming til tilstedeværelsen har sneket seg frem. En som kan ha plass til begge disse veiene inn. 

MediYoga, med rolige bevegelser, og oppmerksomheten rettet mot pusten i takt med bevegelsene, har gitt meg verktøy som binder sammen jording og kontakt med kroppen med tilstedeværelsen. Og disse verktøyene gjør at det å stå i uro og rastløshet har blitt lettere. Når tankekjøret og de ukomfortable følelsene melder seg og gjør det vanskelig å være tilstede her og nå har jeg endelig verktøy. Verktøy for å finne aksept. Slutte å slåss mot tankekjøret. For mer kontakt innover i kroppen og mer ro i nervesystemet, selv når det stormer som verst.

Og nå endelig, åpner veien seg tydelig for hvordan meditasjonen jeg brukte 13 år av livet mitt på kan være en naturlig forlengelse av MediYogaen. Jeg trenger ikke lengre en armlengdes avstand til teknikkene jeg hadde, for MediYoga sørger for jordingen.

Så nå gleder jeg meg til en fremtid med alle disse verktøyene i skjønn forening. Fra de fysiske, veldig kroppslige verktøyene som roer rastløsheten ned til noe som kan tåles, og til de dypeste åndelige opplevelsene når solnedgangen gjør verden vakker og lett å leve i og opplevelsen av universets ytterkanter føles ganske nære. 

Og jeg gleder meg til å utforske dette videre sammen med deg 🥰