Tid til å leve

Takknemlighet og undring

Nå sitter jeg i sola på terrassen. Lytter til fuglene og til livet utenfor. Har deilig pause mellom hektiske dager, med forskjellige sommeravslutninger for barna, med sosialt liv og med jobb.

Jeg kjenner på takknemlighet, og undring. 

Takknemlighet for at jeg bor i et land som har et system som tar meg imot når jeg har blitt syk. At ikke sykdom tilsvarer fattigdom. 

Undring fordi måten min å se verden på har forandret seg så mye, takket være sykdommen. 

Takknemlighet for at jeg er i stand til å være med på sommeravslutninger, i stand til å orke og delta, noe jeg nå vet at ikke er en selvfølge.

Undring over at jeg i så mange år kjørte kroppen min over evne, uten å klare og se noen annen måte å leve på. 

Takknemlighet over verktøyene jeg har lært meg på veien. Som gjør at jeg kan samle meg. Kjenne etter, innover i meg selv. Tillate og akseptere at kroppen min sier ifra, respektere den og lytte til det den sier ifra om.

Undring over hvordan jeg skal forme livet mitt for å gjøre det bærekraftig den dagen jeg er frisk nok til å stå i full jobb.

Vi trenger tid

Uansett hva hodene våre, økonomien vår og systemet vårt sier så trenger kroppene våre ro. Tid. Til å hvile. Til å reparere. 

Mange av oss lever som om vi hver dag lader mobilbatteriet til 50% og forventer at batteriet skal vare hele dagen uten problemer, og yte 150%.

Kroppene våre er helt fantastisk utformet, så de KAN hente reserveenergi når det egentlig er tomt, i motsetning til en mobiltelefon. Men det koster. Vi tar av energien vi trenger i morgen.

Og flere og flere av oss blir syke.

Muskel og skjelettplager, Angst og Depresjon, Utmattelsestilstander, kroniske smertetilstander. 

Flere og flere unge sliter med bekymring og høye stressnivåer, som igjen gjør dem sårbare for psykiske plager og kroniske sykdomstilstander.

Stille spørsmål

Hvordan skal vi snu dette? 

Hvordan skal vi få tid i livene våre til å ha det bra? Til at kroppene våre kan komme i balanse?

Og hvordan kan vi lære både oss selv og barna våre å lytte til kroppen, ikke bare til hodet?

Jeg har selv lært meg gode verktøy og kommet et godt stykke på vei i mitt eget liv, men jeg er jo enda ikke frisk, og kan ikke gi deg svarene du trenger for ditt liv.

Men; det jeg tror er enda viktigere enn å svare deg er å stille deg disse spørsmålene.

Sånn at du kan reflektere over hva som betyr noe for deg, ikke bare bli fortalt andre hvordan de tenker livet ditt burde vært.

Barna er mestere i å stille spørsmål. Vi voksne er ofte raske med svarene, samtidig som vi ikke er like flinke til å lytte til spørsmålene vi blir stilt. Reflektere over dem og la dem synke inn.

Hva er det som betyr noe for deg? I din hverdag? 

Hva ønsker du deg som du ikke har? 

Hva er det som kan bygge deg opp? Gjøre deg roligere og tryggere innvendig? Gladere?

Ta med deg disse spørsmålene inn i dagen din, og la dem synke inn. 

Kanskje kan det gjøre en forskjell?

Varme hilsener fra Hanne 🌸