Om stress og grensesetting

Hvilket forhold har du til grensesetting? 

Er det lett for deg å si nei når det trengs?

Dette med grensesetting er et essensielt tema når du sliter med mye stress i hverdagen, og ikke minst, når kroppen sier ifra gjennom fysiske plager om at hverdagen din er blitt litt for mye å stå i.

Forholdet du har til grensesetting, det du har lært fra foreldre og omgivelser at er greit eller ikke greit, styrer måten din å sette grenser på mye mer enn bevisste valg.

Fikk du lov til å sette grenser for deg selv da du var barn? Eller fikk du motstand når du prøvde?

Gir tanken på å si «nei» deg dårlig samvittighet?

Mange av oss har på ulike måter lært i barndommen at det er grensene våre det er noe feil med, ikke de som tråkker over dem. Dermed tolererer vi at grensene fortsatt blir tråkket over, og vi føler kanskje på at grensesetting er slemt. At vi er avvisende, eller til og med uansvarlige eller late når vi setter grenser og sier nei til det som ikke føles godt for oss.

Hvis du kjenner deg igjen i dette har jeg lyst til å gi deg en hjemmelekse! 

Si denne setningen til deg selv flere ganger om dagen i ukene som kommer:

DET Å SETTE GRENSER ER Å TA ANSVAR!!!

Skriv gjerne denne ned på en lapp, og fortsett så å lese, det kommer flere tips lengre ned 😉

🌿

Tydelighet og respekt

Du har sikkert opplevd andre som er tydelig på grensesetting. 

Kanskje dette trigger noe i deg som ikke selv setter grenser? 

Samtidig er det ofte lett å føle en respekt for folk med klare grenser, og de er lettere å forholde seg til. Du vet hva du kan forvente. 

Det er litt som barneoppdragelse, hvis barna aldri vet hvor grensene går blir mye av energien brukt til uttesting av grensene. Sånn er det med verden utenfor også, den tester grensene dine hele tiden! Sjekker ut hvor de går. Og hvis du aldri sier nei kan du til slutt ta over hele verdens bekymringer og oppgaver.

Det er vel ikke vanskelig å se for seg hva dette gjør med stressnivåene dine. Å alltid bli testet ut. Å alltid ta ansvar for alt.

Min vei 

Selv har jeg slitt mye med grensesetting.

Jeg sa som regel ja til alt for mye, og lot andre bestemme grensene. Hvis jeg satte en grense og fikk motstand var det så ubehagelig å stå i at jeg ofte gikk tilbake på den. Flyttet grensen istedet for å kreve respekt for at det var der min grense gikk.

Resultatet var MYE stress, og ikke minst høye skuldre og en form for offermentalitet. Når jeg tok så mye ansvar og sa ja til alt så føltes det urettferdig at ikke andre gjorde det samme. 

Når jeg så fikk tilbakemelding på høye skuldre og offerrolle føltes det dobbelt urettferdig.

Det var ikke en spesielt sunn måte å leve på, men det var måten jeg hadde lært.


Når jeg ble syk med ME/CFS for noen år siden var det ingen vei rundt dette temaet. Det var ikke mulig å si ja og ta ansvar når jeg lå i senga hele døgnet. Det var ikke engang mulig å ta ansvar for de mest selvfølgelige tingene, som å ta vare på mine egne barn. 

Dermed måtte jeg stå i alle følelsene som kom opp, og lære helt ufrivillig. Fra scratch. Under tvang.

Selv om dette var effektiv læring anbefaler jeg varmt at du prøver ut en litt mildere måte for kroppen. 😅

Hvordan lære seg å sette grenser?

Såh, her er et minikurs i grensesetting:

Når du blir spurt om noe du kjenner du er usikker på om du orker eller vil, men synes det er vanskelig å si nei til;

TA EN PAUSE FØR DU SVARER!

Finn en måte å utsette svaret på. Si at du må sjekke kalenderen og at du kommer tilbake med svar. Eller bare si at du svarer i morgen. 

Eller hvis det er noen nær deg som du kan være åpen med; vær ærlig og si at det er litt mye om dagen og at du øver deg på grensesetting for å holde hodet over vannet, og at du derfor må vente litt med å svare.

Og så bruker du pausen på å kjenne innover. Kjenn innover på hva som skjer med deg hvis du sier ja, og hva som skjer med deg hvis du sier nei. 

Ikke tenk på argumenter, bare kjenn etter. Har du lyst til å si nei, men kjenner at følelsene er tunge å stå i? At samvittigheten gnager? Se om du kan stå i det litt. Være med disse vanskelige følelsene. 

Det er ofte våre egne følelser vi er redd for. Frykten for avvisning, som stammer fra da vi var avhengig av kjærligheten til de som ikke respekterte grensene våre.

Denne virkeligheten lever i ikke lengre i, men følelsene er formet av erfaringene, og disse følelsene må oppleves og anerkjennes før vi kan gå videre.

Det er ikke noe riktig eller feil svar, det er dine grenser du utforsker. Så hver gang du er usikker; bruk sjansen til å stå litt i disse følelsene så kommer du et skritt nærmere å bli kjent med deg selv og dine egne grenser, uansett hva svaret ditt ender opp med å bli.

Da blir du skritt for skritt bedre kjent med deg selv, og hva som er riktig for deg selv. Ikke hva hodet, erfaringene eller samvittigheten sier at du burde eller ikke burde.

Ha en nydelig torsdag! 🥰🌸

Varme hilsener fra Hanne