Det første snøfallet

Endelig nytt blogginnlegg!

I det siste har jeg vært godt inne i onlinekursverden, med filming av videoer, redigering og masse kreative prosesser.

I tillegg har jeg hatt annonser ute for nye fysiske kurs, og tatt meg av påmeldinger og spørsmål der.

Men nå er kursene fullbooket og filmingen er i rute, så da det første skikkelige snøfallet kom idag, og jeg fikk meg en god morgentur ute i kald vind og årets første snøkast, kom inspirasjonen til skriving smygende tilbake 😇

Hvordan er ditt forhold til den første snøen?

Etter mange år med barn med våte vinterdresser, votter og luer, hosting og snørr, ullundertøy og kalde sokker, vanskelig logistikk på isete føre, måking, strøing, brodder, kalde føtter og hender og ikke noe stor kjærlighet til skigåing har jeg opparbeidet meg den sedvanlige reaksjonen mange voksne har på snø og vinter; at det er et ork, og at det bare er å håpe på at månedene går fort og at våren endelig kommer tilbake.

Kulde, mørke og lite energi ble noe jeg gruet meg til. Noe som absolutt ikke var forbundet med glede og fascinasjon. 

Hvordan er det med deg? Er du et vintermenneske, eller lengter du til sydligere breddegrader når kuldegradene kommer?

❄️

Idag, da jeg sto og så ut på det første snøfallet, på den hvite verdenen som åpenbarte seg utenfor vinduet når himmelen begynte å lysne, kjente jeg imidlertid på en barnlig følelse av å se snøen falle. Jeg husket med hele meg hvordan det var å stå med munnen åpen for å fange snøfnuggene mens man glemmer tid og sted. De våte, store snøfnuggene mot ansiktet, og med den underlige, magiske kunnskapen i bakhodet om at ingen snøfnugg er like. 

Og mens jeg gikk morgenturen min litt senere kjente jeg på gleden i å se de første helt hvite lagene med snø som man kan lage de første sporene i, som om man var eneste vesenet som noen sinne tråkket spor akkurat der.

Forskjellen kjente jeg også på kroppen. Denne voksne måten å være på, som kun kommer fra hodet. De "realistiske" negative forventningene, sammenlignet med den barnlige tilstedeværelsen, der tid og sted ikke betyr noe. Der gleden og fascinasjonen for her og nå tar over alt, og øyeblikket oppleves som en tilfreds, drømmeaktig evighet.

Hvordan ble jeg så "voksen"? Og hvorfor er det jeg med min voksne fornuftige væremåte som lærer opp disse barna som lever helt og fullt tilstede, med gleden, nysgjerrigheten og opplevelsen av fantastisk evighet intakt? Hvorfor er det ikke omvendt? At barna oppdrar oss i å være mer tilstede?

Etter mange år på skolebenken er også mine egne barn blitt mer fornuftige. Mindre lekne, mindre her og nå. Men likevel ser jeg fascinasjonen piple fram når den første snøen kommer. Gleden over en ny, helt annerledes verden som åpenbarer seg.

Dagens utfordring til deg er å finne barnet i deg, nå når vinteren gjør sin ankomst. Kan du se forbi vinterdekk og glatte bakker og finne denne barnlige gleden i deg over snøflugg på tunga og helt nye spor i snøen?

🌨